mandag 27. januar 2014

Barndomshjemmet - andre innlegg


Våningshus fra ca 1750 (Ca 300 kvadratmeter tømmerbygning)



 Stabbur fra ca 1850 (med matklokke i tårnet)


Dukkestuen ble satt opp like etter krigen.


  Kjellerbu fra ca 1850


 Smie med ukjent byggeår, men kan være fra sent på 1700-tallet


  Gårdstunet sett fra sør.


 "Gamlelåven" fra ca 1850


 Utsikt fra rommet som idag er gjort om til kjøkken.
I 2010 ble gården solgt og har i dag nye eiere. 



Når en er oppvokst på en gård der familien har bodd i mange generasjoner, er kanskje identiteten i større grad knyttet til hus og eiendom.

Spesielt når historie knyttet til foreldre, besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre er dokumentert og fortalt. Og videre at en på gården er omgitt av en rekke fine møbler og gjenstander fra tidligere familiegenerasjoner. 

I "Barndomshjemmet" foregikk alle måltider rundt et kjøkkenbord som hadde stått der langt forbi vår egen tid. 

På loft, stabbur og i uthus var det rikelig med historisk materiale, i form av brev, gamle fotoalbum, klær og utstyr blant annet etter to gamle ugifte grandtanter. Disse to hadde visst nok en tendes til alltid å komme for sent, i følge historien var det derfor de forble ugift. (Men den ene av dem var utdannet fotograf og den andre hadde gartnerutdannelse, så det rakk de i allefall!)

Eiendeler etter en odelssønn, en onkelen som  var bestyrer på den meterologiske stasjonen på Jan Mayen. Han omkom der i en snøstorm bare 22 år gammel i 1950. Etterhvert ble sletta på Jan Mayen, der han ble funnet, oppkalt etter den unge telegrafbestyreren. Les mer om dødsfallet på Jan Mayen på: http://home.online.no/~vteigen/augdal/50-51.html )
Yngste broren til odelsgutten var bare 14 år og konfirmant denne våren. Han var den som trådte inn i odelsgutten sitt sted og overtok gården. 

Jordmorkoffert og journaler - skrevet av en farmor. Hun var den første utdannede sanitetssøster i kommunen. Hennes transportmiddel var sykkel og dette over store avstander. Ei tøff dame som levde til bare noen dager før hun fylte 99 år. Men når navnet på odelsgutten, ble nevnt, fikk hun alltid tårer i øynene. 

Flotte byggetegninger som en farfar har utarbeidet. I tillegg til å være bonde var han en utdannet og belest mann. Noe også alle hans bøker vitnet om. Dette var en mann med tæl, han tok tilbake gården på odel som 18-åring, da gården i forbindelse med farens død ble solgt, når farfar var bare 5 år gammel. Videre gikk han på lengdeløpsskøyter til han var over 80 år!

På gården fantes det også en bjørneskinnspels, en gammel karjol, slede, en eldre utgave av en tropehjelm, samt mye mye mer. Sirlig tatt vare på. 

Fra moderne tid, mye minner fra Elin og Gjermund, søsken som døde bare 33 og 41 år gamle, men allikevel fikk satt dype spor etter seg. 

Nærmest endeløse mengder med familiehistorie . 

Når en bor på gård, så sies det at gården eies ikke av de som bor der, men forvaltes for kommende generasjoner. Dette gir også en visshet om at flere generasjoner har lagt ned blod, slit, svette,tårer og forsakelse  i arbeidet med å forvalte gården.  Og at dette er noe som det er fortjent anerkjennelse for. Ikke minst til de som brakte gården i den standarden den fikk, i moderne tid. 

Det kan være tungt å være den som må bryte en slik kjede. Et vanskelig valg med konsekvenser for langt flere enn en selv. Det handler om identitet, tilhørighet, minner og sorg også hos andre.

Men heldigvis handler det også om stolthet, glede og takknemlighet for å ha vokst opp på et slikt sted. 

2 kommentarer:

  1. Kjære Merete <3
    Blir rørt av bildene og det du skriver. Så mye historie, identiteten til alle dere som har vokst opp der i generasjoner. Skjønner godt skyldfølelsen og sorgfølelsen du bærer på etter din vanskelige og modige beslutning om å selge. Håper dine har det bra etterhvert. Takk for minnene! <3 Fortsett å være takknemlig for dem du også :-)
    Takk for at du deler bilder og ord <3

    SvarSlett
  2. Bardomshjemmet-vemodig, men også godt.Det er så manges liv bak en familie som kan spores mange hundre år tilbake i tid-det som gjør en gårdshistorie veldig spesiel,er alt som er hugget inn i gamle hus og mennesker-til tidligere liv,virke og drømmer.En gammel gård er ikke bare en arbeidsplass-det stikker mye dypere.Det kan være en tung bør og legge på unge skuldre,som skal forvalte og føre videre forfedrenes arv på godt og vondt. Det som er viktig er at menneskene betyr mye mer enn at en odelsgård skal gå videre i samme familie.Deres liv og valg må respekteres og alltid bety mest-og at de som er rundt,har innsikt til og tolke og forstå--.

    SvarSlett

Du skal vite at jeg er veldig takknemlig for kommentarer på innleggene mine :-)